Fristelsen i å vende blikket bort

Preken på 1 søndag i fastetiden 18 februar 2018, på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matt 16,21-23)

Jeg syns det er lett å føle med Peter her, når han reagerer på at Jesus begynner å snakke om at han skal lide og dø. Han er jo liksom så menneskelig og sier det mange av oss instinktivt tenker eller sier når vi hør noe fælt. Nei da, det skal nok gå fint. Det ordner seg. Vi skal passe på deg, uroe deg ikke for det. Det er nok ikke så farlig. Og så reagerer Jesus veldig sterk, vender seg til Peter å sier «Vik bak meg, Satan!» Kanskje ikke den reaksjon man håper på når man prøver å si noe trøstende og hyggelig til vennen og mesteren sin.

Jesus reaksjon er kraftfull. Men så kjenner han også igjen fristelsen som ligger i Peters ord. En fristelse som er nok så sterk i våre dager: fristelsen til å ikke se ubehagelige sannheter, fristelsen til å vende blikket bort og late som at alt er greit. Og det er en farlig og sterk fristelse.
Kanskje er denne fristelse enda sterkere, enda mer lettvint, og enda farligere nå i vårt samfunn. Mange av oss lever bekvemme liv, og selv om mange ubehagelige og grusomme sannheter finnes både rett rundt oss, og når oss via skjermene, så er det også enklere enn noen gang å stenge av. I hvert fall for oss som har det rett bra.

Det det vonde forsvinner ikke fordi vi later som det ikke finnes. Dessverre kan det være stikk motsatt – at det vonde blir verre av at vi later som at det ikke finnes. Forfatteren Charles Baudelaire skal ha sagt i et kjent sitat at det lureste trikket djevelen noen gang har klart, er å få oss å tro at han ikke finnes. Uansett hva man tenker om det vonde som en personifisert Satan, er det åpenbart at mye vondt skjer fordi vi ikke vil ta inn over for oss konsekvensene av det vonde. Hvor ille det faktisk er.

Bare for å ta noen få eksempel: Måten vi lever livene våre på i vesten, og ikke minst her i Norge, har noen veldig vonde konsekvenser. Måten vi reiser på, i snitt flere flyturer i året, gir enorme klimautslipp. Mange av de varer vi tar som en selvfølge at konsumere, er lagd av barn eller underbetalte arbeidere med usle kår, gir utslipp og ødelegger lokalmiljøet og fraktes langt. Men vi ser veldig lite av de konsekvensene, og kan late som de ikke finnes. Det er vanskelig å ta inn ovenfor seg, og det er ærlig talt ikke helt enkelt å sette seg selv utenfor samfunnet vi lever i. Men det er mulig å prøve å ærlig se sannheten og prøve å gjøre noen forandringer.

Et annet, mer konkret eksempel på fristelsen i å ikke se sannheten, har vi fått denne høst og vinter i og med fortellingene om #metoo. De mest kjente har jo dreid seg om skuespillere, politikere, mediefolk og liknende enkeltpersoner, men rundt om i verden har mengder av kvinner fortalt om overgrep og maktmisbruk i mange forskjellige situasjoner og bransjer. En gjenkommende ting har vært hvor vanskelig det har vært å varsle, at det har vært vanlig mange steder at slik adferd egentlig har vært kjent, eller i hvert fall anet. Men å ta slike advarsler om mektige og populære personer er ikke lett – mange vil rett og slett ikke tro at det er sant. De er kanskje redde om sin egen posisjon, eller urolige for hva som vil skje med hele organisasjonen eller saken om alt blir vendt på ende. Så er det fristende å bare late som at man ikke har skjønt hvor ille det kan være. Risikoen er jo da – som vi også har sett – at konsekvenser blir enda flere overgrep, og ofrene ikke har noen mulighet å få opprettelse.

Det er veldig fristende å bara håpe et det går over eller det ikke er så farlig egentlig. Men sånn er det ikke. Sannheten er at det er masse vondt i verden, og vi er vitner til eller delaktige, og noen gang til og med årsak, til en del av det. Vi kan ikke forandre en eneste ting, før vi kan ta inn sannheten.
Dette visste Jesus. Det hadde selvfølgelig kunnet være lokkende for ham å også late som ingenting og la vær å gå opp til Jerusalem. Kanskje reagerer han så kraftig på Peters utsagn, nettopp fordi det lå en stor fristelse i den, for ham. Men han vet hva oppgaven hans er, og at det ikke finnes noen vei utenom. Kanskje vet han, eller aner, nøyaktig hvor grusomt det kommer til å bli. Fysisk – voldelig og brutal. Men også følelsesmessig, at alle vennene hans kommer til å gi opp og forlate ham så fort det begynner å bli vanskelig. At han kommer til å bli nedbrutt, slått, lide å dø aleine. Det er ikke noen hyggelig sannhet, men sannheten likevel. Og han prøver å fortelle disse vennene, så de ikke skal bli så redde, at de skal skjønne hvorfor, at han gjør det for dem. Men de klarer ikke å ta det inn.
Men så var det, og sånn ble det. Selv om disiplene ikke klarte å forholde seg til det i forkant, og det tok litt tid for dem å skjønne det etterpå, så var hele dette grusomme noe som gav oss en enda større sannhet: at Jesus, ved å lide og dø, vant over døden.

Vi må se sannheten og ikke falle for fristelsen at late som at det ikke finnes noe vondt i verden. Uten den innsikten kan vi ikke gjøre noe for å gjøre verden bedre. Men ved Jesus, kan vi samtidig se den andre sannheten: at lidelse, død og ondskap ikke har det siste ordet. Kornet faller i jorden og dør, men det står opp til noe nytt. Jesu kjærlighet til menneskeheten er så sterk at ikke døden kunde knuse den. Den trøsten og det håpet finnes også for oss i dag, i møtet med alt det vonde i verden, også det vi selve har del i.

Ved kraften av hans kjærlighet, kan vi se og fortelle sannheten selv når det koster på. Båret av den, og i kjærlighet til medmennesker og skaperverket kan vi prøve å gjøre noen forandringer for å få både samfunnssystemene og vår egen adferd til å få litt mindre dårlige konsekvenser. Kanskje kan denne fastetid bli en periode av å prøve å ikke vende blikket bort, men klare av å se en del av verdens lidelse. Noen uker da vi klarer å se disse sannhetene i øyet samtidig: verden er fylt av lidelse og død, der vi kan gjøre en forskjell; og at all denne vondskap ikke kommer få det siste ordet, men den kjærlighet som er sterkere en døden.

Fra tro til kjærlighet

Preken på askeonsdagsmesse i Trefoldighetskirken, 14 februar 2018.

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt,  innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt,  gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle.  For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus.  Men den som mangler dette, er nærsynt, ja, blind, og har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder.
   Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere. (2 Petrusbrev 1,5-11)

Er det mulig å leve et helt rett liv? Kan vi finne noen regler, og om vi bare følger de så blir alt riktig?  De fleste av oss Vet at det ikke er riktig sånn det funker. Selv om vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, klarer vi ikke av det alle ganger. Og det er ikke alle ganger det er så åpenbart hva som er godt sant og rett – og noen ganger gir regler, som i seg selv kan være nok så riktige og gode, resultater eller effekter som hverken er gode eller rette. Dette er en gjenkommende tema i Jesus mæter med mennesker, og en årsak at nåde og tilgivelse har en så viktig plass i kristen tro. Det er ikke på grund av vi gjør alt riktig og følger reglene som vi kan ha en relasjon til Gud, men for at Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse er større enn vi kan tenke.

Men spiller det da ikke noen rolle hvordan vi lever livene våre? Det forrige året, 2017, var jubileumsår for den lutherske reformasjon, og vi som var mye i kirken det året fikk høre mye om nåde og tilgivelse, og at det er troen og tilliten til Gud som er greia, ikke handlinger og prestasjoner. Det er viktig og riktig, vi kan ikke ha en relasjon til Gud basert på vår egen flinkhet. Vi kan aldri fortjene Guds kjærlighet, den har vi allerede fått som gave. Men, basert på denne kjærlighet er det ikke likegyldig hvordan vi lever livene våre og hvordan vi bruker de gaver og ressurser vi har fått. Og her er fastetiden en god øvelsesperiode.

Fastetiden begynner i dag, og går 40 dager (man teller ikke søndagene) frem til påske. 40 dager var Jesus i ørkenen og forberedte seg for oppgaven sin, 40 år gikk Mose og det israelittiske folk i ørkenen før de kom til landet. Og i 40 dager får vi prøve oss å fokusere på det viktige i livet, ta vekk noe for å få plass med det som er viktig på ordentlig.

I teksten fra 2 Petrusbrev nevnes noen dyder som kobler sammen tro og kjærlighet. La troen føyes sammen med ett rett liv, så leder det til innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet, gudsfrykt, søskenkjærlighet og kjærlighet til alle. Noen av disse dyder er ikke akkurat på moten. Selvbeherskelse, utholdenhet og gudsfrykt føles kanskje ikke som det som er rett i tidsånden. Men jeg tror det finnes en utfordring til oss her. Tro og kjærlighet tenker vi ofte på som følelser, eller muligens som tanker, synspunkter, holdninger. Sånn er det. Men både tro og kjærlighet viser seg fremst handling. Ikke sånn at den som viser opp et fromt beteende er den som tror mest, eller den som gjør de mest storslåtte kjærlighetsforklaringene er den som elsker mest. Men at det er i hvordan vi prioriterer vår tid, våre ressurser, hva vi er opptatt av, som det viser seg hva vi egentlig mener er viktigst.

Da kan det være en hjelp å ha gode vaner. Sikkert er det mange flere en jeg som egentlig hadde hatt lyst å legge mer tid på visse ting, men så somler man bort tiden eller glemmer eller blir altfor opptatt av det man har for hånden akutt, så blir det ikke av likevel. Da kan bevisste valg og gode vaner hjelpe en til å prioritere det man egentlig har lyst å legge fokus på, selv om man har annet som ligger litt nærmere akkurat nå. Fastetiden kan være en slik tid, da man ved å rydde vekk noe, eller legge til en god vane, kan øve seg på å legge vekt på ting som er viktige på ordentlig. Selvbeherskelse og utholdenhet kan være slike verktøy som, når vi øver dem opp, kan hjelpe oss til å utsette de mest lettvinte tingene som lokker vår oppmerksomhet, og isteden legge vekt på ting som trenger litt mer. Ved å gjøre dette i en fast oppsatt periode, blir det også en felles ting sammen med andre – enten i organisert form, for eksempel ved å delta i retreat i fastetiden, eller å delta i fastegudstjenester, eller mer i et felleskap fordi man vet at mange andre kristne rundt om i vårt land og faktisk hele verden, har dette fokuset nå noen uker frem til påske.

Hva da med kjærligheten? Det er jo litt pussig at det akkurat i dag er både askeonsdag og Valentindagen. De kan jo synes som to dager med veldig forskjellig preg og tema. Og riktig nok er det ikke mye rose hjerter og sukkertøy og roser her i kirken i dag. Men i grunn er også fastetiden en tid som handler om kjærlighet. Om Guds kjærlighet til hver og en av oss. Om Jesus som av sånn utrolig kjærlighet til menneskeheten delte våre kår helt til døden på korset. Om kjærligheten som er sterkere enn døden. Og for oss, som kan bruke fastetiden til å gå fra tro til kjærlighet. For målet med disse gode vaner eller skiftet fokus i fastetiden, det er ikke oss selv. Ikke noen form for selvutvikling eller å bli opptatt av meg selv. Nei, det er hele tiden å gi den kjærligheten vi har fått ta imot videre til andre. I praktisk handling, i bønn eller på andre måter. Trons uttrykk er kjærlighet – og ikke da fremst den romantiske kjærligheten, men som det ble nevnt i teksten, søskenkjærlighet og kjærlighet til alle mennesker. Den kjærligheten som ikke fokuserer på meg selv, men den som bærer gjennom liv og død og som er sterkere enn alt.

Dåpens (opp)gave

Preken på høymesse med dåp og konfirmantpresentasjon i Trefoldighetskirken 2 søndag i Åpenbaringstiden, 14 januar 2018.

En røst roper i ødemarken:
           Rydd Herrens vei,
           gjør hans  stier rette!
 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»
På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,3-11)

Det er en litt annerledes dåp som ble beskrevet her i teksten, enn det vi var med om for en litt stund siden. Jesus, en voksen mann, ble døpt i elven Jordan – der han nok steg ned i elven med hele kroppen. A, en kun noen måneder gammel jente, ble båret frem og fikk kun litt vann på hode. Folk som kom til Johannes døperen for å bli døpt, gjorde det som en omvendelse, de ville snu opp ned på livet sitt og begynne noe helt nytt. Når vi døper barn i kirken, er det også en begynnelse, men ofte som en i en lang rekke, der vi setter barnet inn i et sammenheng. Kontinuitet mer enn oppbrudd.
Men noen ting er likt. Vannet, selvfølgelig, og Guds Ånd. Selv om dere kanskje ikke så himmelen åpne seg og ånden vise seg som en due, så tror vi at Guds ånd er nærværende og gis til barnet som blir døpt. Og det gjelder alle som blir døpt – uansett alder.

Vår dåp henger sammen med Jesu dåp. Og vår dåp henger sammen med Jesu liv, og ikke minst Jesu død og oppstandelse. I påskens fortellinger hører vi hvordan Jesus beseiret lidelse og død ved å oppstå, og påsken var opprinnelig dåpsdagen – de første kristne hadde dåp på påsken. Nå kan man bli døpt når som helst på året, men sammenhengen mellom dåp og oppstandelse finnes fortsatt der. I dåpen møter vi den kjærlighet som er sterkere enn døden. Dåpen minner oss på livet som er sterkere enn alt, og at Gud som møter oss her vil liv, vokst og kjærlighet. Gud elsker alle mennesker, uansett om man er døpt eller ikke, og hver og en av oss er skapt i Guds bilde uansett hvem vi er. Men i dåpen får vi et særlig bånd, og et løfte: Jesus som sier at han er med oss alle dager inntil verdens ende.

Uansett om vi ble døpt som liten baby, som tenåring eller voksen, er det samme dåp og samme løfte. Dåpen er en gave uansett om vi valgt det selv, eller om vi båret frem som barn. Dåpen er også et kall, en utfordring. I dåpen blir vi disipler, de som følger Jesus, og han utfordrer oss til å ta det på alvor. For en liten baby dreier det seg jo først om å få lære seg om bønn og Jesus og den kristne tro, i takt med at man lærer alle andre ting om livet og verden. Og en særlig tid for dette er jo konfirmanttiden.
Dere 16 konfirmanter som skal følge undervisningen her i Sentrum og St Hanshaugen, har en spesiell tid fremfor dere, som vi så vidt begynt. En del handler om å lære seg ting, om bibelen og Gud og Jesus og kirken og slikt. Mye handler om å bli kjent – med å feire gudstjeneste og be, synge salmer, kjent med nye venner og forhåpentligvis også noen nye sider ved deg selv. Jeg håper at du skal oppdage nye ting, bli utfordret til å prøve nye ting og tenke på nye måter.

Konfirmasjon betyr bekreftelse, og det er dåpen som bekreftes. Konfirmanttiden henger på den måten tett sammen med dåp – uansett om dere er døpt som barn eller blir det rett før eller i løpet av konfirmanttiden. Men det henger ikke bare sammen formelt tenker jeg, uten også ved at det løftet som gis i dåpen, og det kall som finnes der, er noe som kommer igjen i konfirmanttiden.

Kallet, eller utfordringen og oppgaven, i dåpen det er å følge Jesus. Og i det ligger også å prøve å gi videre det vi har fått. Den kjærlighet som er sterkere enn døden, og håpet om at livet skal vinne til slutt, det er det vår oppgave å spre videre. Det er mange mennesker i verden, ikke minst de vi hører i nyheter og medier, som gjerne løfter frem problemer. Som advarer for ting og maler opp bilder av at verden blir dårligere og farligere. Noen møter de utfordringene med kynisme, og at det kun er naive som vil kalle seg gode – det er bedre å være smart og beskytte seg selv. Andre prøver å tjene penger på andres uro, eller vinne politiske poenger ved å sette folk opp mot hverandre og skape konflikt.

Men oppgaven i Jesu etterfølge, er å ikke la seg overvinne av redsel, eller ta de enkle veiene eller gi opp på det gode. Hans utfordring til oss er å spre kjærlighet og håp, selv i en kynisk verden. Å søke etter det som er godt, sant og rett, og prøve å gjøre det selv når det gjør tilværelset litt vanskeligere. Å prøve å se hver menneske vi møter med hans blikk, så vi ikke fester oss mest ved det som skiller oss åt, men heller det vi har til felles.

Det er ikke så enkelt. Men vi får prøve oss på dette, båret av løftet i dåpen. Løftet at Guds kjærligheten er sterkere enn døden, og at den er med oss alle dager til verdens ende.

Han selv er en stjerne, ren og ny som varsler Guds store morgengry

Preken på Kveldsmesse i Trefoldighetskirken Kristi Åpenbaringsdag, 7 januar 2018. Salmeverset som er sitert er fra Norsk Salmebok nr 91, En stjerne steg opp vv Eivind Skeie.

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
         
     Du Betlehem i Juda land
           er slett ikke  den ringeste av fyrstene i Juda.
           For fra deg skal det komme en fyrste
           som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt 2, 1-12)

Han selv er en stjerne, ren og ny
Som varsler Guds store morgengry,
For Gud har i dette barnet lagt
all kongelig glans og herskermakt.

Dette salmeverset, som vi sang i begynnelsen av gudstjenesten, samler veldig fint åpenbaringstidens, og Kristi Åpenbaringsdags, budskap. Dette er en dag da vi utdyper julens budskap om møte mellom himmel og jord, om guds menneskeblivende, og i ukene som følger dveler vi ved Kristi guddommelighet og Kristus som verdens lys.

Fortellerteksten vi hørte, om de tre vismennene som så stjernen og søkte kongen, men først kom til Herodes før de fant veien til barnet i Betlehem, er en av de kjente og elskede tekstene i juletiden. I mange julesanger, i julekrybbenes figurer og bilder, går julefortellingene inn i hverandre. Stallen, Josef, Maria og det nyfødte Jesus-barnet, englene og hyrdene, og de vise mennene. Men her, i Matteusevangeliet, er det kun den siste delen med stjernetyderne som søkte kongen men fant et barn, som er med.

Julens hele budskap er at Gud blir menneske, det som med et latinsk teologisk begrep kalles inkarnasjonen. Det betyr bokstavelig «i kjøttet» - ordet ble kjøtt, Gud ble født som menneske i en kropp. Det er samtidig helt ubegripelig, og samtidig det som gjør Gud begripelig og nær. Gud er ikke en abstrakte prinsipp, men noen som valgte livet, som har erfaring av menneskelig liv, og som møter oss akkurat der vi er.

Gjennom hele Jesu virksomhet som vi møter den i evangeliene, helt til hans død og oppstandelse, er dette møte mellom himmel og jord, mellom guddommelig og menneskelig, et tema. Og at det som virker som lite og fattig og svag, er det som virkelig teller og er størst og sterkest. Allerede her i fortellingen om vismennene, blir dette tema tatt opp. Disse kalles jo hellige tre konger, men vi vet jo egentlig ikke hverken hvor mange de var, eller at de var konger. Troligere stjernetydere, eller rådgivere ved tempel eller hoff, kanskje øst for det som nå er Syria. Uansett deres formelle status, reiste de langt, og de hadde kongelige gaver med seg, og de regnet jo med at det var en vanlig konge de søkte da de henvende seg til kongen i Jerusalem. Men allerede her er det tydelig, at Jesus ikke er noen vanlig konge. Langt fra palasset i Jerusalem, i et enkelt skur i Betlehem, finner til slutt de langveis gjestene sin konge. Møtet der de kongelige gavene fra gjestene som reist langt blir gitt til en liten gutt født av vanlige mennesker i et enkelt hus, er et bilde for møtet mellom himmel og jord som skjer i Jesus. De som virker som de rikeste og høyeste, faller ned og tilber den svakeste og enkleste. For Gud i dette barnet lagt all kongelig glans og herskermakt.

Allerede fra begynnelsen er det tydelig at Jesus ikke er noe vanlig barn – det er tydelig i fortellingen om hvordan Maria for vite at hun skal føde en sønn, hvordan Josef får vite i en drøm at han skal ta seg av barnet, av hyrdenes beskjed fra englene på julenatten og at de kom til krybben. Jesus er mer enn et vanlig menneske. Men det som er særlig ved ham, er annerledes enn det vi er vant til, når det er noe særlig. Han selv er en stjerne, ren og ny som varsler Guds store morgengry – han er ikke en slik konge som vi og vismennene kjente, og heller ikke noen som viser sin makt på mater vi er kjent ved. Han er stjernen som selv er Gud, men som også varsler Guds store morgengry – alt som han er og gjør, viser på hvem Gud er. I åpenbaringstiden fokuserer vi Kristi herlighet og guddommelighet, men det er en herlighet som peker mot Gud selv. Som viser hvem Gud er. Gud som ikke velger å bli født i en palass, men i et skur. Guds morgengry, Guds rike, det er ikke en plass der de sterke bestemmer men der den som er sist skal bli først. Der det minste frøet kan bli den største busk, og der det som virket som dødd kan få liv på nytt. Der det i den aller mørkeste natt, når det virker som mest håpesløs og fortvilt, lyser en stjerne som minner oss på at mørker og død ikke har det siste ordet. Der kongelige gjester tilber et lite barn. Der Guds løfte hele tiden bærer oss, vi er ikke alene – og den kjærlighet som bærer verden og er sterkere enn døden, er den kjærlighet som møter oss i det lille Jesus-barnet.

Nytt år i Jesu navn

Preken på Nyttårsdag 1 januar på høymesse i Lovisenberg kirke.

Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1,20b-21)

«… du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder». I den korte evangelieteksten får vi høre hvordan en engel i en drøm forteller Josef om barnet han skal bli stefar til, og hans navn skal være Jesus, som betyr nettopp Gud er vår frelse. Det er jo ett litt utsnitt av fortellingen av hvordan Josef ikke går ifra Maria når han skjønner at hun er gravid, men lytter til engelen i drømmen og blir med henne og tar seg av barnet. Leser man et vers til, henviser evangelisten Matteus til profeten Jesaja som sier at «jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.« Det er også profeten Jesaja som sier de kjente orden vi hører ved jul om det folk som vandrer i mørkret og skal få se et stort lys, og det barn som skal fødes vil få navnene Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. Alle disse navnene sier noe om hvem Jesus er, og vår relasjon til ham. Jesus er Gud med oss, den som frelser – samtidig evig og veldig, og helt nær oss.

At vi feirer Jesu navnedag i dag, er fordi det er 8:e juledag – 8 dager siden Jesus ble født, og den 8:e dagen er den da jødiske gutter blir omskåret og får sitt navn. Det minner oss ikke bare på Jesu navn, uten også på at når Gud blir menneske, skjer det ikke på en abstrakt måte, men konkret. Gud fødes av en spesifikk kvinne på en spesifikk tid og plass i historien. Gud selv er bortom alle våre kategorier og større enn vi kan tenke, men Jesus, Gud inkarnert, har en viss kropp. Født inn i en viss religiøs tradisjon, den jødiske, født som mann, født som en minoritet i en politisk okkupasjon. Når han får navnet sitt, kobler det til historie og tradisjon like mye som løfter om fremtiden.

Også vi lever livene våre i tiden, på en spesifikk plass og tidspunkt i historien. Vi har større muligheter enn på Jesu tid å reise, og at ta del av fortellinger og erfaringer fra andre tider og plasser, men likevel er vi fast i og farga av vår egen tid og erfaring. Og kanskje er det særlig tydelig en dag som denne, den første på et nytt år.

Siste uken på det gamle året pleier vi å få se årskronikker om alt som har skjedd i år – de beste bøkene, filmene og musikken, de største nyhetshendelsene, kjente mennesker som har dødd i løpet av året, til og med været som var. Og mange setter opp nyttårsforsett, forventninger og håp innfør det nye året, kanskje også ting en gruer seg for. Nyttår er en tid da vi blir særlig minna på at tiden går, at vi blir eldre og vi ikke kan holde tiden fast. Men også blir minna på også vonde tider flyr, at det blir nye tider og muligheter. Vær morgen er Guds nåde ny. En tid kanskje for vemod, men også for håp.
Selv om det kanskje er en tilfeldighet at Jesu navnedag, 8 juledag, er den samme som den første dagen i kalenderåret vårt, så tenker jeg at det egentlig passer veldig fint. Vi får begynne det nye året vårt i Jesu navn, og vi får legge alt det som vart i det gamle året i hans kjærlige og ømme hender. Alt det fine og det vi vil huske med varme. Alt det vi ikke fikk gjort. Alt det som ikke ble som vi tenkt eller håpet. Kanskje noe som er særlig vondt.

Vi får også minne oss på, at det er Jesus som frelser – ikke vi selve, med våre prestasjoner og handlinger, eller med vår fromhet. Det er fint med nyttårsforsett, og gode vaner kan hjelpe oss å legge tid og vekt på det som er viktig i livet, gi oss selv en god retning. Men det som er virkelig viktig, det trenger vi ikke å ordne selv, og det kan vi ikke heller. Det er Guds nåde, ved Jesus, som vi får leve av. Uansett hva som kommer skje i 2018, hva vi gjør eller ikke gjør, hva vi klarer av eller ikke, om ting blir som vi håper eller ikke, får vi møte det i Jesu navn. Navnet som betyr at Gud frelser, og at Gud er med oss. I liv og død.