Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.Hva vil det si at Jesus er Konge? Hva slags konge er han? Det er et så vanlig bilde i bibelen og i den kristne tradisjon, i lovsanger og salmer, helt fra salmenes bok og tronesalmene til dagens moderne lovsanger. Gud blir beskrevet som og sammenkoblet med det høye og mektige, med palasser og herlighet, med gull og troner. Og Jesus, Messias, blir beskrevet som den sanne kongen, Herren. Dette selvfølgelig for å bruke de bilder vi hadde da, og har nå, av det som høyest, størst, mektigst, over alt annet. Gud er det ytterste, høyeste, mektigste over hele verden og alt vi kan tenke.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25,31-46)
Dette ble en viktig del ikke bare av Bibelens tale om Gud, men også videre gjennom historien. Så fort kirken ikke lenger var forfulgt men ble en del av den romerske stat, begynte man å bygge store flotte og dyrebare kirker, for å vise på Guds makt og herlighet. Alt det flotteste man kunne tenke seg, for å vise på Guds herlighet og storhet. Sånn er det jo fortsatt i vår tid, og her i kirkerommet ser vi jo også flere tegn på det, selv om idealene for hva som er vakrest og har høyest kvalitet, har skiftet, ikke minst de siste hundre årene.
Men talen om Gud som Herre og Konge, har også blitt brukt andre veien. Ikke kun som et bilde på vår erfaring om hvordan Gud er, men også som en legitimering av verdslig makt. Tanker om at hele verden er ordnet i makthierarkier med Gud aller øverst, deretter kongen eller fyrsten som Gud har utsett, deretter forskjellige lag av samfunnet – og i hjemmet: husbonden øverst med makt over kone, barn og tjenestefolk. Guds navn og tankene om Konge og makt som noe som var Guds vilje, har gjennom historien blitt brukt til å undertrykke, til å gjøre forskjell på folk, og også til å gi kirken som institusjon makt. Tankene går kanskje til paven og Vatikanet, eller for den saks skyld de pastorer og predikanter i amerikanske mega-churches som utlover velsignelse og fremgang til dem som underkaster seg den utvalgte lederen. Men også i vår kirke finnes jo en sammenkobling mellom kirke og makt. Utover de direkte båndene mellom kirke og stat, som man kan ha forskjellige meninger om, har prester, og enda mer biskoper og kirkens ledelse, historisk sett vært oppfattet, men blir fortsatt i dag oppfattet, som en del av samfunnets elite. Det betyr selvfølgelig ikke at den makten og posisjonen alltid er blitt misbrukt, virkelig ikke. Men hvor kirkens plass i samfunnet er, og hvem den taler med og for, finnes det flere grunner til å reflektere over også i dag.
Gjennom historien har kirken og Gud blitt brukt for å legitimere ofte hensynsløse, maktfullkomne og grusomme konger og maktutøvere. Men Jesus er en veldig annerledes konge. Han blir ikke født i et palass, men i en stall. Han rir ikke inn i Jerusalem på en stridshest med en hær, men på et esel sammen med barn og fattige. Når han forteller om sitt rike, er det ikke eliten eller de mektige som er viktigst, men barna. Der skal de mange som var sist, bli først. Han viser i sin undervisning og måten han møter mennesker på, og først av alt gjennom sin død og oppstandelse, at det ikke er denne verdens vold og makt som er det som teller til sist, men avmakten, svakheten, kjærligheten som ligger i å gi seg selv, sitt liv, for andre. Kun gjennom det kan han seire over døden.
Salmen som vi sang her tidligere, handler om akkurat dette. Om at det er ved å avstå fra sin makt og herlighet og dele våre kår, la seg ydmyke, at Jesus kunnet seire over døden, og nå får vår bekjennelse: Jesus er Herre. Salmen av den svenske teologen Olov Hartman er en slags gjendiktning av Kristushymnen i Filipperbrevet (2,6-11)
6 Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,Nettopp fordi Jesus ikke tok makt, slik som vi kjenner den, kunne han seire over døden. Han er Herre, og vi bekjenner ham som herre, fordi han ikke er en voldelig, maktsyk og undertrykkende Herre, men en som har delt våre kår og dødd vår død. Fordi Jesus er vår Herre, må vi ikke underkaste oss andre Herrer. Alle andres makt er kun midlertidig, og en gang skal deres makt ta slutt.
7 men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
9 Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.
10 I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden,
11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!
Dette er den Konge vi feirer på Kristi kongedag. Vi ser frem mot den dag da den seier Jesus vant på korset, skal bli fullendt og fullbyrdet, da skapelsen skal gjenopprettes og alle andres makt og undertrykkelse ta slutt.
Evangelieteksten vi hørte, om hvordan kongen skal komme og sitte på sin trone og skille sauene og geitene, er kjent. Den er elsket av mange og sett som vanskelig og hard av mange. Den er elsket og ofte sitert for sin veldig tydelige oppfordring til nestekjærlighet: når vi gjør noe for de aller minste iblant oss, da gjør vi noe for Jesus selv. Og den er vanskelig, for den taler om en oppdeling der noen skal gå til evig straff. I tillegg blir den vanskelig i lyset av den lutherske kirkes store vekt på rettferdiggjørelse ved tro, da det jo er ved handlinger som sauene og geitene blir bedømt.
Hva som skjer ved tidens slutt og dommens dag, kan vi ikke vite. Tekstene om disse tingene er fylt av bilder, metaforer og fortellinger, og man skal nok være forsiktig med å lese denne og andre liknende tekster som en direkte beskrivelse av akkurat hva og hvordan det skal skje. Det må vi legge i Guds hender.
Men denne og andre tekster forteller om hva slags konge det er som skal komme tilbake, og hva slags Gud vi tror på. Og at en dag skal mørke, undertrykkelse, lidelse og ondskap ta slutt. Det er ingen tvil om at det finnes uendelig med lidelse i verden, og at mye av den lidelsen kommer fra forskjellige former for maktmisbruk – i det store og i det lille. Uansett om det er en diktator som bruker vold mot sitt eget folk eller starter krig mot andre, eller om det er store selskaper som ødelegger naturen og menneskers livsgrunnlag, eller enkeltpersoner som benytter sin maktstilling til å bruke andres kropper og ikke bli avslørt eller få straff – maktmisbruk er stor årsak til lidelse i verden.
Akkurat den siste formen for maktmisbruk har jo vært aktuell i det siste. Siden emneknaggen #metoo tok av på sosiale medier for kun noen uker siden, har kvinner rundt om i verden fått nok og begynt fortelle om overgrep, seksuelle overtramp og ikke minst den stillhets- og skammekultur som gjort at gjerningsmennene kommer unna og kvinnene bærer på skam og skyldfølelser. Ved å fortelle løftes skammen bort og plasseres der den hører hjemme. Det begynte i USA men har blitt spredt over verden, her i Norge har ikke minst innom scenekunsten fortellingene begynt å åpnes opp. Jeg kom nettopp tilbake etter ei uke i Sverige, og der har felt etter felt fått sin egen emneknagg, fortellingene spres og store institusjoner som Kungliga dramatiska teatern og Svenska akademien rystes i grunnen, idrettsutøvere, journalister og høye politikere er blitt avslørt.
Også fortellinger fra kirken er kommet på emneknaggen #vardeljus, mange av dem utrolig sørgelige og vanskelige om hvordan menn i kirken – prester, diakoner, ungdomsledere, frivillige - brukt sin makt og menneskers tillit for sin egen nytelse eller for å undertrykke. Mange av de som blitt utsatt, er disse våre minste som Jesus sier er ham selv. Og i mange tilfeller har disse hendelsene ikke blitt oppklart, da stillhets- og skammekulturen i hele samfunnet i tillegg får en slags kirkelig versjon der man er redd for at slike fortellinger kan skade kirken eller at omsorgen om gjerningsmannens rykte blir viktigere enn å få frem sannheten. Det er smertefullt å lese, og å innse at slike ting kan skje, og skjer.
Også denne form for maktutøvelse skal få sin endelige slutt på Herrens dag, slik som alle andre former for lidelse skal ende. Men akkurat slik som vi allerede her og nå skal prøve kjenne Jesus igjen i vår neste, og gi mat og vann og klær og besøk, så kan vi allerede her og nå prøve å avsløre og forandre det maktmisbruk som gir lidelse i verden. Sannheten skal gjøre dere frie, sier Jesus i Johannesevangeliet, og slik som vi tror at Guds sannhet frigjør oss fra åndelige bånd, kan den også veldig konkret gjøre mennesker frie fra det som undertrykker. Makten kan rakne, mennesker kan bli hele og få nye muligheter, Guds rike kan bryte inn allerede her og nå.
Jesus er vår konge og Herre, ikke for sin makt o styrke men for sin avmakt og sin svakhet. Han seiret over døden ved å gå i døden; og når vi lider, lever i mørke og undertrykkelse eller angst og smerte, deler han den med oss. I hans seier får vi tro at sannhet og frihet, at kjærlighet og fellesskap skal kunne snu makten opp ned allerede i denne verden. Og vi får be og håpe at snart kommer den dag da hele verdens makt skal rakne, og vi sammen med alle «världar och varelser» får si at Jesus, og bare Jesus, er Herre.
