onsdag 15. juli 2015

Er vi altfor mette?



Preken på høymesse i Lovisenberg kirke og på Kveldsmesse i Trefoldighetskirken, 7 søndag i Treenighetstiden 12 juli 2015.


7 To ting ber jeg deg om,
          nekt meg dem ikke så lenge jeg lever:
         
    8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
          Gjør meg verken fattig eller rik,
          men la meg få den maten jeg trenger.
        
   
9 Ellers kunne jeg bli så mett
          at jeg fornektet deg og sa:
          «Hvem er Herren?»
          eller bli så fattig at jeg stjal
          og krenket min Guds navn.
            
Ordsp 30,7-9

1 Jesus kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. 2 Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. 3 Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. 4 Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. 5 Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» 6 Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. 7 Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» 8 Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» 9 Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. 10 For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» Luk 19,1-10

 Fortellingen om Sakkeus har mange trekk som er typiske for hvordan Lukas taler om Jesus – og samtidig noen ting som er mer uvanlige. Lukas er gjennom hele sitt evangelium opptatt av helbredelse og frigjøring – det er i Lukas vi finner fortellingen om når Jesus kommer til Nasarets synagoge i begynnelsen av sin virksomhet og der leser fra Jesaja:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri.          
og rope ut et nådens år fra Herren. (Luk 4, 18-19)
Men folket i Nasaret ville ikke lytte, de drev Jesus ut av byen. Denne episoden setter tonen for Jesu virksomhet i Lukasevangeliet – hans budskap handler om Guds rike som betyr legedom og frihet. De han kommer til er de fattige, syke og undertrykte, og når hans egne ikke vil ta han imot, går han over noen grenser og ser de som andre ikke vil ha med å gjøre.

Sakkeus er på en måte et sånt menneske – han er utstøtt og mislikt av menneskene i byen. Men ikke fordi han er fattig eller syk, men fordi han er rik. Eller snarere for måten han har blitt rik på. Han krever inn toll for den romerske okkupasjonsmakten, og har krevd inn mer enn han har lov til.  Han er en korrupt medløper, en kollaboratør som blitt rik fordi han samarbeider med makten og utnytter mennesker. Slike folk blir sjelden populære. Og Sakkeus er sikkert, som de fleste mennesker som blitt rike på en uærlig måte, samtidig veldig redd. Kanskje er han både utstøtt og en som holder seg unna. Han vil se Jesus, men gjør det på avstand, oppe i et tred. Kanskje er det ikke bare en måte å bli litt lengre på, men og en måte å ha overblikk uten at stå i første rad.

Men Jesus ser Sakkeus, der han sitter skjult i tredet. Og denne delen av fortellingen er lik mange andre i Lukasevangeliet – Jesus blir gjest i ett hjem til noen som de rettskafne ikke aksepterer, og inngår i et fellesskap med dem som andre stengte ute. Og der, når Jesus går over grensen og ser dem som andre ikke ser, så skjer noe med dem. Sakkeus vil begynne et nytt liv. Når Jesus ser og bekrefter ham, blir han et nytt menneske. Eller kanskje snarere: han skjønner at alt ikke trenger være som det alltid vært. Ett annet liv er mulig. Sakkeus kan leve på en annen måte, fordi han har erfart et annet blikk. Jesus ser ikke alt han gjort, han ser hans lengsel og hans vilje til fellesskap. Sakkeus blir ikke tilgitt fordi han gir pengene tilbake; men fordi han skjønner at han er tilgitt, vil han leve på en annen måte.

Dette er en fortelling om nåde, om hvordan Jesus ser mennesker, gir dem håp og tro på at det går an å leve på en annen måte. Det er en fortelling om hvordan Jesus ikke kommer til de som har oppfylt alt og gjort allting rett, men til oss som trenger ham. Men det og en fortelling om at det kan være ting som står mellom oss og Gud, at det fins ting som vi trenger og kvitte oss med for å leve nærmere Kristus.

Like før denne teksten fins en annen tekst om en rik mann som møtte Jesus. Da han spurte Jesus hva han trengte å gjøre, og han allerede hadde følgt loven og profetene, så var svaret at han måtte selge alt han eide for å gi til de fattige. Mannen gikk derfra, fordi han eide mye. Denne teksten, om Sakkeus, er på en måte parallellen. Den første mannen var en som hadde gjort alt rett, men klarte ikke å kvitte seg med den ene tingen som stod mellom han og Gud. Sakkeus hadde på en måte gjort alt feil, men da han ble sett av Jesus, skjønte han direkte hva som var nødvendig for at et nytt liv skulle begynne. 

Kanskje fins det ting for oss og som vi trenger å kvitte oss med, eller som vi trenger å forhålle oss til på en annen måte, om vi skal prøve å leve nærmere Jesus. I den første teksten vi hørte ber forfatteren om å ikke bli alltfor sulten, men heller ikke altfor mett. Det er en fare ved å bli altfor mett, altfor rik. Ikke fordi resurser eller penger i seg selv er av det onde. Men de har evne til å gjøre oss altfor opptatt av dem. I et kjent sted i 1 Timoteusbrevet står det, For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser (1 Tim 6,10).  Det er ikke pengene, men kjærligheten til pengene som leder feil. Og kanskje er den beste måten å teste om man har for mye kjærlighet til pengene eller tingen sine på, å gi dem bort.

Dette å ikke bli altfor rik, tror jeg ikke bare kan forstås på det individuelle plan, men og på et samfunnsplan. Vi bor i et av de rikeste landa i verden, men hvordan lever vi som samfunn? Fins det en fare for at vi som samfunn blir for mette?

Fortellingen om Sakkeus inneholder utfordringer og spørsmål til oss. Den er framfor alt et evangelium –et gledesbudskap: vi får bli sett i Jesu blikk, og uansett hvem vi er eller hva vi har gjort i livet vil Jesus gjeste våre hjem og våre liv. Men spørsmålet er: når vi byr Jesus inn til oss – hva fins da som står mellom meg og ham? Hva trenger jeg og kvitte meg med for å gi plass for å leve litt nærmere Guds rike?

mandag 6. juli 2015

Kirken - mer enn en organisasjon

Preken på högmässa i Gamle Aker Kirke Aposteldagen 5 juli 2015.
13 Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.
Matt 16,13-20

Denne dag i kirkeåret kalles Aposteldagen, og mitt i treenighetstiden forlater vi den grønne liturgiske fargen og bruker den røde – som er åndens og martyrenes farge. I dagens tekst står apostelen Peter i sentrum, men aposteldagen handler om hele kirken.

Når vi snakker om kirken til hverdags, tenker nok mange enten på selve kirkebygget, der vi befinner oss nå, eller på organisasjonen Den norske kirke, som akkurat nå er i en forandringsfase fra å ha vært en del av staten, til å bli et frittstående trossamfunn. Kirken er både bygget og organisasjonen, men også mye mer. Kirken er ikke bare en organisasjon eller forening som alle andre. 
 
Jeg vet ikke om dere tenkte på det da vi rett før dåpen leste trosbekjennelsen, men der var faktisk kirken med. Jeg tror på en hellig allmenn kirke. Det høres kanskje litt rart ut når man løfter det ut av sammenhengen. Vi sier att vi tror på Gud skaperen, på Jesus og på den hellige Ånd. Men at vi tror på kirken på samme måte? Kirken fins jo åpenbart der som et historisk og sosiologisk faktum. 
 
Att vi bekjenner troen på kirken, handler nettopp om at kirken er noe mer enn ett bygg, noe mer enn en organisasjon, noe mer enn det historiske og sosiologiske som det går an å telle og beskrive. Det handler om at vi tror at kirken er på en spesiell måte. En, hellig, allmenn kirke, sa vi. I den andre versjonen av trosbekjennelsen beskrives den med ett ord til: apostolisk. Det fi
ns mange forskjellige kirker i verden, men allikevel er det på en måte en eneste – vi hører sammen med kristne i andre tider og på andre plasser i verden. Kirken er over hele verden ett fellesskap som er større.

Jeg tror nok ikke at Peter så for seg at det skulle gå flere tusen år da Jesus gav ham oppdraget å bygge hans kirke, eller at han så for seg hele den verden som kirken har nådd ut til. Og oppgaven ble jo ikke gitt til Peter alene, for da han svarte på Jesus spørsmål, hvem sier dere at jeg er, så svarer han for hele gruppen av disipler. Peter får likevel en særstilling i å lede kirken. 
 
I denne korte teksten får vi vite noen sentrale ting om kirken. For det første, at den ikke er et helt menneskelig påfunn, siden den er danna på oppdrag av Jesus selv: Jesus sier att det er han som skal bygge sin kirke på klippen, Peter. For det andre, at kirkens grunn er troen på og bekjennelsen til Jesus. Uten troen og bekjennelsen blir kirken bare en sammenslutning som andre. Vi får og vite at den troen på, eller forståelsen av, at Jesus er Messias, ikke er noe som Peter finner ut selv. Nei, troen er en gave fra Gud. Så kommer en ting som kanskje det er litt mindre selvfølgelig vad det betyr, om himmelrikets nøkler og at det som blir bundet eller løst på jorden og er bundet eller løst i himmelen. Det har ofte blitt tolket som at Peter, og dermed apostlene og kirken, har makt og mulighet til å tilgi menneskenes synder. Seinere i evangeliene og berettelsene blir apostlene gitt andre oppgaver: å dele nattverd, å døpe og å lære opp. Men det er en sentral del av kirkens oppgave å bringe tilgivelse, nåde og befrielse til mennesker.
Jesus sier at Peter er klippen som han skal bygge sin kirke på. Dette er sannsynligvis en referanse til tempelklippen, den plass der det hellige møter det menneskelige. Men klippen er et menneske, ikke en stein eller en geografisk plass. Kristi kirke er ikke bare et spesielt sted for ett spesielt folk på en spesiell plass – den er et fellesskap. Peter kom fra samme folk som Jesus, men snart fantes kristne i forskjellige grupper og forskjellige steder og det ble fortalt om Jesus på forskjellige språk. Teologer har kalt det for evangeliets grunnleggende oversettbarhet – Jesus snakket arameisk, men evangeliene ble skrevet på gresk, vi har alle møtt fortellingen om Jesus i oversettelse. Det betyr og att kirken kan, og må, anta forskjellige språklige og kulturelle former for å Gjøre seg forståelig på enhver plass til enhver tid, for å bli en plass der Gud og mennesker møtes.

Kirken får sitt liv gjennom Jesus. Den er et fellesskap – men mer enn en forening av mennesker. Den er bygget på et oppdrag, men er mer enn en virksomhetsplan eller en forretning med en eneste ting på dagsorden. Det er i fellesskapet med Jesus, i å dele sakramentene, forkynne Guds ord og tjene mennesker at kirken blir til som kropp i verden. Og der har vi alle en oppgave. Kirken har sin grunn i Jesus, men uten mennesker som utfører hans oppdrag hadde ikke kirken vært alle disse ting.

Her er kanskje det mest interessante i dagens tekst, det som ikke står der. Nemlig at Peter ikke alltid klarte sin oppgave så bra som han ville. Han var lederen for disiplene, han var ambisiøs og lovte å aldri svike Jesus. Men når det virkelig ble alvor, da Jesus ble tatt til fange for å bli dømt, fornekta Peter Jesus tre ganger. Peter var ikke så klippefast som han selv håpet. Men Peter fikk mulighet, etter Jesus oppstandelse, til å be om tilgivelse og da gav Jesus ham oppdraget på nytt. 
 
Jesus har oppgaver for oss. For at kirken skal kunne være et sted for fellesskap, befrielse og tilgivelse, for møter mellom Gud og menneske, så trengs vi alle. Og vi trenger ikke være perfekte – det kan ingen være. At kirken er hellig, og det helliges samfunn, betyr ikke ufeilbar eller at bare de som lever opp til idealbildene av kristent liv får være med, eller ha en oppgave. Tver tom. Peter, med all sine brister fikk lede kirken i dens første tid. Vi har alle våre svakheter og styrker, hver våre lengsler og håp, og i dag får vi alle bidra med det vi har, det vi kan, og det vi vil i kirken. Men vi trenger ikke gjøre det alene eller bare av vår egen kraft. Med Guds ord, guds ånds nærvær og på Jesu oppdrag klarer vi mer enn vi gjør på egen hånd. Og vi får stole på att Guds kjærlighet bærer oss og tilgir oss de dager da vi mislykkes. Sammen med hverandre, og sammen med Guds ånd, er kirken mer enn summen av menneskene i den, og der er vi båret og får bære hverandre.